Fra skisse til bord
Pax bruker et redusert formspråk med varierende materialetykkelser, svungne linjer og en stram silhuett. Resultatet er klart og moderne, men med en myk uttrykksfull følelse av bevegelse.
Pax bruker et redusert formspråk med varierende materialetykkelser, svungne linjer og en stram silhuett. Resultatet er klart og moderne, men med en myk uttrykksfull følelse av bevegelse.
Pax bruker et redusert formspråk med varierende materialetykkelser, svungne linjer og en stram silhuett. Resultatet er klart og moderne, men med en myk uttrykksfull følelse av bevegelse.
Heinrich Meldaus arbeid for Robbe & Berking begynte ikke med et oppdrag, men med en idé. Både Topos og Pax ble utviklet på eget initiativ av den tyske designeren, gjennom tremodeller og detaljerte tegninger, før de ble presentert for sølvsmedverkstedet i Flensburg. Topos kom i produksjon i 1991; Pax fulgte i 2002. De to kolleksjonene viser ulike uttrykk for den samme disiplinerte tilnærmingen til bordet. Topos er den mest arkitektoniske av de to. Den direkte geometrien og kjølige visuelle klarheten minner om Bauhaus’ funksjonelle prinsipper og reduserer de enkelte delene til sterke, lett leselige former. Lite forstyrrer overgangen mellom skaft og funksjonell del; i stedet etablerer proporsjon og silhuett kolleksjonens identitet. Resultatet er et bestikk med et tydelig moderne nærvær som har vist seg bemerkelsesverdig motstandsdyktig mot skiftende mote. Med Pax blir språket mykere og mer dynamisk. Varierende materialtykkelser, sveipende linjer og en omhyggelig avstemt profil gir delene større bevegelse uten å gi avkall på klarheten som kjennetegner Meldaus arbeid. Enkelheten er bevisst, ikke streng: subtile skift i volum og kontur tilfører bordet letthet og eleganse. Sett sammen gir Topos og Pax to perspektiver på moderne bestikkdesign. Det ene defineres av geometrisk ro, det andre av bevegelse og en skiftende profil — men begge viser hvor mye karakter som kan skapes når ornamentikken viker for proporsjon, materiale og den presise formgivningen av en hverdagsgjenstand.
Tegnet på eget initiativ, først formet for hånd og foredlet til formen kunne tale for seg selv.
Heinrich Meldau
På Die Metzgerei i Mannheim hører Pax til på en restaurant som nekter å være bare én ting. Stedet ble skapt av Joachim Linus Weber og Thomas Schmitt som et møtested for matelskere og beveger seg fra frokost og lunsj via ettermiddagskaffe og kake, før det igjen skifter karakter om kvelden, når kreative retter serveres med viner fra Pfalz. Det er en uvanlig treffende ramme for Pax: ett design som følger bordet gjennom dagens svært ulike øyeblikk.
Serveringsdelene forvandler en hovedsakelig personlig opplevelse til en felles. Skjeer, gafler og øser beveger seg mellom retter og gjester og fører maten fra midten av bordet til den enkelte tallerkenen. Pax's svungne linjer og skulpturelle profil blir dermed en del av gjestfrihetens koreografi fremfor noe som ligger stille ved én kuvert.
Fordi skalaen gjør konstruksjonen lettere å se. Pax formes gjennom skiftende materialtykkelser og en karakteristisk tredimensjonal profil. På en større serveringsskje, -gaffel eller øse får overgangene mer rom til å folde seg ut, slik at det blir lettere å forstå hvordan Heinrich Meldau skapte karakter uten å støtte seg på overflatedekor.
Det er nettopp her en komplett samling serveringsdeler blir interessant. Forskjellige deler kommer i bruk etter hvert som måltidet skifter — til felles retter, sauser, salater, desserter og de mindre ritualene rundt kaffen. I stedet for å være knyttet til én servering forbinder serveringsdelene bordets ulike kapitler.
En kniv eller gaffel hører til ved én kuvert under det meste av måltidet. En serveringsdel tilhører selve bordet. Den sendes videre, deles og brukes til å by noen andre på mat. I Pax bærer disse felles gjenstandene det samme beherskede skulpturelle språket som det individuelle bestikket og gjør den enkle serveringen til en del av designopplevelsen.