Philippe Starcks forhold til Forge de Laguiole strekker seg langt utover utformingen av en kniv. Da manufakturen ble etablert i landsbyen Laguiole i 1987, ga Starck prosjektet dets arkitektoniske uttrykk: en moderne bygning i aluminium og glass, markert av et 18 meter langt blad som reiser seg over landskapet i Aubrac. Det samme instinktet — å ta en gjenstand med røtter i tradisjonen og føre den umiskjennelig inn i nåtiden — definerer arbeidet hans for bordet. Starcks bordkniv for Forge de Laguiole er tenkt som en monoblokk: blad og skaft er smidd i rustfritt stål til én sammenhengende gjenstand. Konstruksjonen opphever det visuelle skillet mellom materiale og funksjon og lar kniven fremstå som én presis gest. I den satinerte utgaven har skaftet en diskret barklignende tekstur. Den tilfører noe nesten elementært til en ellers industriell gjenstand — en referanse til materiale og landskap, uttrykt utelukkende gjennom stål. Overflaten gir hånden et taktilt kontaktpunkt uten å forstyrre silhuettens klarhet. Resultatet er gjenkjennelig Laguiole uten å støtte seg til det dekorative språket som tradisjonelt forbindes med kniven. Starck beholder arketypen, men endrer ordforrådet: færre materialer, færre overganger og større vekt på linje, grep og selve bladet. Hos Forge de Laguiole har denne tilnærmingen en særlig resonans. Starck bidro til å gi gjenopplivingen av knivmakertradisjonen i Laguiole en arkitektonisk form; kniven hans anvender den samme ideen i bordets skala — tradisjon ikke som noe som skal kopieres, men som noe som fortsatt kan utvikle seg.

Philippe Starck